Paulus skrev: "Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!" (vv. 17-20).

Noen ganger er vår første reaksjon når vi får høre at en annen troende har falt, å løpe til telefonen og si: "Hørte du om...?" Eller vi anklager ved å peke finger. Eller vi tar avstand fra den personen akkurat når han eller hun trenger våre bønner, vår kjærlighet og støtte. Bibelen sier: "Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder" (1. Peter 4:8).

Hvis de som har det vondt, ikke kan få nåde i Guds familie, hvor skal de få det? I stedet for å gå sammen med dem som peker en anklagende finger, bør vi være dem som strekker ut en hjelpende hånd. Jesus gjorde det med Simon Peter: "Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!" (Lukas 22:31-32).

På samme måte som Gud gang på gang har gitt deg sin nåde når du har gjort feil, ber Han deg om å gi den samme nåden til andre.